top of page

Volsdalsberga


Nå i sommervarmen passer det kanskje med en ny røverhistorie fra John John Bruseth, fra Volsdalsberga denne gangen.


EI LITA BADEHISTORIE


Det e 25 grader i lufta, og sola smile fra en blå himmel som ligge der som et laken over fjorden og fjella. Å no ska det bades! På Volsdalsberga!

I sekken e der både sjokolade, kjeks å brus - og under arma har vi både håndduk å teppe. Og vi vet alle at han Roski har gjemt siste Cocktail oppe i buskene, og en halv pakke South State - dit ska vi etterpå å kose oss. Men først et bad.

Vi e en heil gjeng smågutta fra rundt om i strøket - og spenninga e både te å kjenne på å ta rundt. Ditte e første skikkelig sommerdagen i slottet ut me havet, og når det e slik som no da ekje det bedre plass å være enn på Berga.

Teppa e bretta ut, hånddukane klar.

Og så ler vi godt av han Loffen som mista tildekninga me håndduken da han skal skifte te badebukse, og åpenbara makken han har mellom beina te heile resten av stranda. Flau som en gris pile han avgårde, og e allerede på vei mot sjøen før vi andre såvidt har kommet oss på beina. Vi langa ut etter han - kunsten i slike badeøyeblikk som ditte e jo å være først uti, og her har altså, med god hjelp fra å bli pepe ut, så har han Loffen allerede fått et godt forsprang.

Jublende ryke vi etter han, bort over berga og ned mot den glitrende sjøen.

I slike tilfelle e det om å gjøre å ikje kjenne på vannet først. Gjør du det; stoppa å stikke tåa nedi, e du ei hyse, og blir garantert kalt det i lang ti etterpå av dem andre. Så det e det aldri snakk om å gjøre. Rett opp i lufta, helst i fart fremover, og så pladask uti. Han Loffen treffe vannflata først, ikje nokke å gjøre me han, tatt i betraktning det forspranget han har sprunget på se - og så kom vi andre etter, i ei stor klynge. Han Grillpølsa prøve å sette han Lusken på fot, men mislykkes fælt og foretar ei rask tryning sjøl, før han e på beina igjen og fortsette etter oss andre. Så opp og frem, og så plask.

Men han Krølle da - som normalt går rundt med brille tjukke som garnkule, han feilvinkla så fælt som det går ann - han hoppe opp, altfor tidlig, sikkert 4 meter fra der han burde ta satsen - og når du først e oppi lufta og merka det at du har drete deg ut, da nyttakje det uansett kor mykje du sprella og ropa etterpå - etter at du har oppdaga tabba. Da går det bare en vei, og det e luks te helvete. Han inntar flyvestilling, og smelle i berga me brystkassa først, sprette som en hoppestein bortover, før han stoppa opp i floke. Og så blir det heilt still. Det spenne ikje liv i fyren. Og der ligge vi - hoiende i det iskalde vannet - enkelte har te å me allerede begynt å hakke tenner, når vi oppdaga at han Krølle ligge igjen oppå der, som en haug kjøttdeig.

Å steike det! E han dau? Har han tatt reper´n? Ligge han å kvile se? Sola se? Ka skjer?

Vi opp av sjøen. Hylende mødre bortpå stranda. Han Borkene e der plutselig og holde på å knalle te av synet. Han Blikken påstår at det ikje e sant det han ser. Ho Volda ekje der, og ikje han Kippen heller - full forvirring altså.

Tutebil ut på Klipra i hui og hast me kjøtttdeiga.

Ryktet går lynfort, og vi andre blir taua hjem av rasende og fortvilte foreldre - og blodet etter han Krølle blir kraftig spylt vekk av brannsprøyta.

Ditte va sommeren 1967 - neste dag regna det.

Han Krølle klarte se han - knakk et par knær og slo ut dem melketennene som han ikje allerede hadde mista, og pådro se visst både kusma og røde hunder - men tross alt altså, så kunne det jo gått så enda mye verre.

God sommer!

53 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle
bottom of page