Ålesunderen – hvem er det?

 

Til langt inn i våre besteforeldres dager var det enkelt på svare på spørsmålet.

​

De få som reiste noen steder, reiste stort sett til byen, eller de reiste til sjøs – og kom hjem til byen etter hvert.

​

Og byen var disse små øyene i havgapet, der hun fra Aspøya godt visste at han var fra Nørvøya. Til det var dialektforskjellen klar nok. Bygrensa gikk ved sykehuset ( før sykehuset ble bygd i Klipra på Beletomta mellom Fjellgata og Borgundveien). Ja, og Borgundveien, den førte ut av byen og inn i Borgund: Voldsdalen, Nørve, Gåseide, og enda lengre østover, så langt at man bygde seg hytte på Lerstad og i Olsvika og sånt.

​

Selv da bygrensa ble flyttet vesentlig lengre innover, slik at det ble plass til en kirkegård på østkanten av den langstrakte byen, var dialektforskjellene som nyanser å regne. Men de med språkøre kunne skilne mellom tonefallene etterhvert som man passerte Voldsdalen og kom inn på Nørve…

Så kom revolusjonen i 1968. Storkommunen, sammenslått av naboene Ålesund og Borgund, vokste frem, og med den floraen av sunnmørsdialekter; og mangfoldet i byen blomstret. Snart flyttet det flere inn på landet enn det flyttet ut i byen…

​

Geografisk plassering av ålesunderen har til en hver tid vært flytende. Dess nærmere du kommer byen, dess mer spesifikk blir du.

 

– Ålesunder?

– Ja, Fjellgategutt.

– Du da, ålesunder?

– Nei, fra Langevåg.

​

Med avstanden tyr vi til hjelpemidler. Når de blir usikre på hvor Trandal og Vatne og Hareid og Giske er, hjelper vi til med Ålesund. Sånn midt mellom Bergen og Trondheim.

​

Og kommer du til Spania og Portugal, sier du at du er fra Norge.

​

– Noruega?

– Si.

– Ah! Bacalhau! Aalesund!!

​

Ålesunderen eksisterer i hodet, ikke i språket eller geografien. Så dermed er det fritt frem. Vil du være ålesunder sammen med andre ålesundere i Oslo, klikker du på denne lenken og melder deg inn. Så enkelt er det >>

​

​