August, og sommervarme med fine badetemperaturer, blå himmel og flatt hav er regelen og ikke unntaket. Da vet vi at fellesferien er slutt og skolen står for tur. Ikke lenger fint vær ute til å være inne i. Og luften i klasserommet er het mangelvare.
Slik har det alltid vært, mener jeg å huske. Vi skulle begynne på ny skole – dagene på folkeskolen var over. Sommerferien var slutt. Skolemangelen var prekær, og vi fikk beskjed om å møte klokken 14 på den splitternye Kolvikbakken realskole (jada, den overlevde ikke tidens tann og er allerede revet og erstattet av en ny skole, som sikkert blir like vanskjøttet og må rives om 40-50 år, den også, eller?).
Ettermiddagsundervisning. Ikke bare var det slutt på gutteklasser og jenteklasser, friminutt på erverdige jenteplana og gutaplana nedenfor på Nørvøy (skolebygningen står der fortsatt i dag, som en bauta etter Bybrannen, nesten, men bare nesten, så fin som den noe nyere Aspøy skole).
Vi skulle inn i fellesklasser, jenter og gutter (ugh!). Vi skulle lære tysk og mange andre utysker av fag. Og vi skulle ikke lenger ut i byen på skole: Vi skulle inn på Kolvikbakken. Der snakket de ikke slik som på Nørvøya, og slett ikke slik som på Aspøya. Såpass visste vi. Språkskillet gikk ganske nøyaktig på Kolvikbakken. Ferdig snakka.
På bildet over ser du den nye banen og lekeområdet oppå Utstillingen, der vi spilte håndball på ujevn grusbane – Aspøy mot Nørvøy – hver 17. mai. Muren bakerst til høyre er en påminnelse om muren på jenteplana, der de hang over kanten og gløttet på oss gutta, der nede. Det trodde vi i hvert fall.
PS.
Mon tro om dagens nybakte tenåringer er like usikre og spente på hva som venter dem i det nye skoleåret. Med pandemien har det for mange av dem i alle fall vært tynt med terping i klasserom og friminutt på plana. Lykke til og takk for denne sommeren!
Comentários