top of page

Guttedager …

Oppdatert: 6. feb. 2023

Fra et av våre nyeste medlemmer har vi fått dette minnet fra Gamlebyen.

Nyt og flir – og takk til JJ Bruseth!


Når det var snø så dingla vi - hensynsløst og forfriskende, fra Skarbøvika te Gåseide, fra Apotekertorget te Steinvågsbroa, Utstillingen te Sankten, fra Mil te Lille Nørve, og fra Larsgården te Ålesundkirka.

Og sånn gikk dagane; frem å tebake og ut og inn, i ett banka kjør heile dagen, og et helsinka liv.


- TØRT!

Det va alltid dem som hang ute på sidene, ytterst på støtfangeren, og som hadde utsikt fremover, som ropte det: TØRT!

Vi i midten bak hadde ikje peiling på ka som kom. Om de va et kommelokk, eller bare et tørka område på veien, eller ei kurist eller et sandpapir - vi måtte bare være forberedt på alt - møkk fra ho Rosa, eller timpeskalka fra han Walderhaug. Alt.

Kor mange fikk ikje slått beina under se utpå Steinvågsbroa? Som ikje hadde forberedt se godt nok, slått jernbeslag på helane te bekerane, sørga for å ha bakvekt istedet for likevekt, og panna i rett istedet for i vinkel, på dem tørre områda som blei tebakelagt.

Bzooom, sir det og beina e vekk, og det siste du ser om du ikje e godt forberedt, e ullvåttane dine som henge igjen å glise på støtfangeren – og så ligge du der plutselig skinnflat midt i veien, drar på bortover på magen - rulla bortover, oppskrapa og utslått, kanskje tannlaus, tapt og forlatt, mens du ser kompisane suse på videre utover og rundt svingen, på veien ut mot langstrekket, før dem etter først å ha blitt fillertista oppover brosteinane i Kirkebakken, landa trygt ute i Skarbøvika - eller andre veien og inne på Gåseide.


Du ser kompisane og venninnene dine forsvinne hoiende og frydefullt ned bakken utme Ljåen, og videre innover mot Gåseide - mens du oppskrapa, kanskje blå og votteløs møysomlig må skru deg ut av snøskavelen du sannsynligvis sitte stifta fast i, og traske utslått og skamfull hjem te trøst å pleie og varm kakao – og kanskje et lite stykke velfortjent kjeft, oppe me ho mamma i Giskegata, eller kor du no høre te.

Å slippe du taket i støtfangeren først etter at du har kommet innpå tørt område, å prøve å springe deg fri fra krøll og skraping først da, da kan du få den en skikkelig overraskelse, når beina kommer springende over skuldrane på deg og verden plutselig blir litt for fri for tyngdekraft.

Å dem som har prøvd det kunststykket det e å springe me helane piskende rundt ørene glemme det aldri – og har du hatt dinna følelsen en gang så vil du for all del ikje ha ann igjen – for den følelsen e heilt uvirkelig. Og alle som dingla nokken lunde profesjonelt har på ett eller anna tidspunkt måtte ha slåppe se på tørt – og det det bare en gang, og aldri igjen. E har sett mange slike som me altfor stor tro på se sjøl har slåppe se på tørt, å prøvde å springe se trygg – hysterisk morsomt syn - en som springe i lause lufta me beina over skuldrane, vill i blikket, og haka ne – kanskje fortsatt me troa på at muligeten te å unnslippe det uungåelige e te stede.

Og så utrykket når han eller ho forstår at slaget e tapt, å at d e på tide å innse nederlaget, og så i stedet bynne å forberede se på møte sin skaper i asfalten -

- Nokken blei jo kjørt over av bussen også.

- Korsn e d mulig da? Du henge jo bak?

- Alt e mulig når du dingla.

Men stort sett så gikk det altså bra. Og fole kjekt va det. Og et fantastisk flott minne fra ei ti som va da.



33 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page