John John Bruseth bidrar med nytt innslag fra fordums Ålesund, mest om Han Fladden denne gangen. God helg!
STEP ANN DA KINOFLADDA!
Va´ de´ alltid en i køa som ropte. Og han Fladda han steppa, villig vekk, som om de´ gjaldt både timpa å grovkaka – han steppa både tema te Tarzan i jungelen, og Singing in the rain på en gang. Svingte me´ kinolua å steppa ivei, og va´ verdens lykkeligste og herligste – gliste og viste gulltanna. Så som underholder va´ han grei.
Men når de´ så kom te om du skulle komme inn på filmen eller ikje, da blei de´ en heilt anna dans. Da va´ han en nådeløs bøddel. Du væra blod svette og slakt bare du tok fatt på Løvenvoldbakken. Du så kinoen der oppe i krysset, skjebna komme imot de´ jo nærmere du gikk - de´ store spørsmålet daska de´ i bakhaudet; kommer e´ inn eller kommer e´ ikje inn? Blir e drete ut foran heile køa? E e ferdig som fisk? Slike enkle spørsmål som du gjerne stille de´ sjøl når du vet du ska´ ta en sjangs å strekke de´ langt over di ega aldersgrense.
Og så står han der plutselig da. Keiseren av Løvenvold kino.
Og du står der i kø like plutselig me´ skona full av dopapir og anna skrot som skal gjøre de´ nokken centimeter høyere, og strekke nakken så lang at han nesten forsvinne sammen me´ haudet oppi hatten, som du for anledninga nettopp har vært å knabbelånt fra knaggen i garderoba på Scandinavie. Store hatt. Så stor at du må fylle ann me´ popcorn for at ann skå stå på sånn nokken lunde over ørene.
Han Runde han har valgt en anna variant. Han har lånt tollerfrakken og lua te faren, og platåskona te mora, og ser ut som den mest naturlige ting i verden.
Og så sige vi i køa fremover mot døra inn te salen og skjebna. Knuga rundt Knottposane og Foxane, og flakka me´ blikket. Heilt tydelig mange her som ikje heilt skulle vært her.
Han Fladda – fortsatt bare 123 cm lav sjøl me´ steppeskona på – men allikvel som alltid mykje høyere enn se´ sjøl – rive billetta å e´ på konstant vakt.
Etter hundre år som kinovakt har han klart å utvikle en egen evne te å se ne´ på dem han snakka te, sjøl om at han ser opp på dem – utrolig evne. Øgleblikket rulla bak brillene.
No kommer han te et beite i køa som lukta litt svidd og ser litt muffens ut. Han e´ spiss i aua no.
Og der da slapp han Runde inn. Og der slapp ha Mottis inn. Og han Daggen, og der kom jammen me´ også han Siggen inn. Phu!
Å så e´de´me´da
- Kor gammel e´ du?
- Aaaaattan?
- Attan?
Ja ka anna ska du svare når du e åtte å står der å prøve å komme inn på Ørneredet for å se han Richard Burton og han Clint Eastwood knerte tyskera – og har nylig lært av han Blikken at å snakke svensk eller dansk e´ de´ som ska´ te – å at en Tweed dress e´ heller ikje nokke bakdel. Og hatt selvfølgelig.
Så der står e´ da me´ hatten full av popcorn, i tweedressen te Flodhesten, og lure på om e´ allikevel skulle ha hatt på me´ barten e´ kjøpte på Skøyer´n – og dem 2 møllkulene ho Tante Leifen har klemt fast rundt stemmebånda me´ ei nebbtang for å få me´ mer grovere i målet, klør nokke så innforjævlig, og de´ stinka Naftalen hver gang e´ pusta ut, å dem hjelpe ikje de´ grann, for ut kommer de´ enda mer pipestemme enn før.
E´ prøve igjen:
- Ja är attan, minst. Pip pip.
- Attan Minst?
Ååååå. E´ skjønna de´ i de´ e´ sir de´; minst? Latterlig. Slaget e´ tapt – e´ har drete me´ ut. E´ avkledd, avslørt og avspasert.
- Minst?! Ka i all verden e´ de´ å si da? Ho Tante Leifen ser på me´. Chi chi. Når ho ler høres ho ut som ei hegre. De´ va´ jo ikje akkurat de´ smarteste du har sagt i ditt korte liv da.
- Nei, e´ vet de´. De´ va´ fole dumt.
Ho Tante Leifen hive i se´ ei kork hostesaft.
- Ka sa han derre Fladdefanden da da?
- Gap opp
- Ka han sa?
- Gap opp sa han.
Ho ler: - Chi chi.
- - -
Ja de´ va´ de´ han sa. Han ba me´ gape opp.
- Gap opp!
E´gapa.
- Oj.
Han Fladda kippe se´- sprette et steg tebake - stirra på disse enorme fortendene mine – får et øyeblikk å fantasere om å bytte ut kinolerret på Løvenvold me´ nokke større.
- Oj. Ja de´ må e´ si va´ store tender ja. Reine beveren jo.
Han kommer se´ te hektene og tårna over me´ igjen der nedefra.
- Gap høyere. Din yngel.
E´ gapa som om de´ e´ ei kokkosnøtt som står for tur. Heile køa står no still å følge me´, henge over hverandre for å kunne se´ bedre.
Folk begynne te å me´ å komme ut av salen igjen for å få me´ se´ de´ som foregår.
Me´ ett så trylla han Fladdafaen me´ frem ei lommelykt, kommer inn litt fra sia for å klare å komme se´ forbi fortendene, og så lyse han bakover å ne´ inn gapet på me´.
Tia står heilt still – de´ e´ musestille over alt – e´ gapa å gapa – å så:
- Fy faen så her lukta da? Ka søren e´de´du har hatt i de´da? Han lyse rundt. Får øye på møllkulene. - Ka e´ ditta baki der da?
- …ølkule.
- Ka? Han trekke se´ tebake og slukke lykta.
- Møllkule, sir e.
- Hæ? Spytt dem ut da.
- De´ gåkje. Dem sitte fast.
- Sitte dem fast?
E´nikka. Bynne å ane muligheten for et show her no. Ser at alle tilskuerane e´ proppfull av latter – rett før dem eksplodera.
Han Fladde sette hendene i siden. Hissig no.
- Vet du ka? sir han. - E´drite i både møllkulene og hatten og heile greia. Vet du ka?
- E´vetkje ka.
- Vet du ka e´ ikje så der inn blant alt søppelet?
- Nei e´vet fortsatt ikje ka.
- Korsn kan du tro at du ska´ innbille me´ at du e´ attan år, attan? når du søren me´ ikje engang har 12-årsjekslene engang? Hæ? Kan du fortelle me´ korfor?
Ja og det har han heilt rett i - de´ e´ nokke som skurra her et sted. Det ska´ han ha.
Svar, sa ho Tante Leifen alltid te me´. – Svar nokke. Uansett ka´ de´ e´ bare svar – alt anna e´ utilgivelig og et gedigent nederlag. Eller hvis du ikje kommer på nokke i farta, så still du et spørsmål istedet.
Så da kunne e´ for eksempel ha spurt han: - Du Fladda, visste du at de´ e enklere å strekke på strikken, enn å strikke på strekken?
Men de gjorde e´ ikje. E´ strakk ann mykje lenger ut en de´. E´ gjorde som ho Tante Leifen sa, e´ svarte, nokke:
- E´ har solgt dem.
- Ka?
- Jekslane.
- Ka du sir?
- At e´ har solgt dem.
- - - Te kæm?
- E´har solgt dem te han Kippen. Han trengte nye etter at han slo ut sine i fjor før jul.
- Har du solgt jekslane dine te han Kippen?
- Ja. E´ har starta en jekselfabrikk. Fabrikera jeksla på løpende bånd. Akkuart no e´de´ferie, og derfor har dem tatt fri.
- Jekslane?
- Ja, Dem e´ reist te syden sammen me´ han Brødpiggen å han Balsnes, så derfor e´ dem ikje her akkurat no… osv. osv
Resultatet? At e´fauk på haudet så langt ut at e´ fortsatt ikje vet om e har landa.
*
Så mens dem andre satt der i kinomørket og storkoste se´, så sto e nede på Mil og spiste pølsebrød, med løk o ketchup – te 50 øre stykk – å mor te han Bongo va´ så grei at ho dyppa dem også i pølsevann uten at e måtte betale nokke ekstra – fordet ho syns at etter den innsatsen så fortjente e` de`.
- Chi Chi
Opmerkingen