top of page

DET E PÅSKE

Oppdatert: 6. feb. 2023

Ny røverhistorie fra han John John. Høgsvora på menyen denne gangen.


God påske!


DET E PÅSKE

og sola skinne intenst fra en himmel uten skyer inne oppe i Vaksvika.

Det e påskeleir, og det slange små og større, unga og fjortisa, rundt i hvert et tre, heilt frem til rom og senger blir fordelt – og av en eller anna merkelig grunn, som e har lurt mye på i ettertid, korfor, så havna e på rom me han han Blikken, og han PissiVildensky og han Tungevåg (eller Tungis som han blei kalt oppi Skaret). Tro det eller ei. E va yngst, så han Pissi, å så han Blikken å han Tungis den eldste av oss i firkløveret.

Vi blei stabla oppå hverandre i etasjesenge, vi yngste øverst, og dem eldste underst. Høre me te historien at han PissiVildensy lå øverst fordet han på påskeleiren året før hadde ligget i nederste, og tissa se ut om natta, og hadde blåst sånnt e at han i øverste nesten hadde drukna, og måtte henge te tørk i dagevis etterpå – og derfra hadde han Pissi altså kallenavnet – og lå nå altså øverst for å unngå samme katatrofa i år. Skjønn logikken i det den som vil. Men men, uansett. Lyset blei slukka og følgende samtale blei fanga opp fra dem to store under angående kæm som tørte å kjøre utfor på ski fra høyest:

- E har stått rett ne Skaregata, sir han Tungis.

- Phø. Ingenting det, sir han Blikken. - E har stått rett ne fra Fjellstua e.

Og sånn fortsatte dem å overgå hverandre te han Blikken vant med påstanden om at han hadde stått rett ned Everest, baklengs.


Neste dag e heile leirgjengen på tur mot Høgsvora, da samtalen igjen tar fart mellom dem to om kæm som tør å stå rett ne fra høyest – og toppen av fjellet kommer raskt inn i bildet. Fole spennende.

Vi andre tar plass i ei passende skråning, mens dem to utfordrerane begynne å slite se oppgjennom lia – og etter ei lang stund sånn halveis te topps så stoppa dem. Han Blikken kommer dundrende først – og passera oss sånn i passe go kave før han stoppa mot et stabbur litt lenger nede i hellinga. Stor jubel.

Men han Tungis, som jo har vært ute for høytrykk før, mens han har vært hjelpemann på dritbilen til faren, han gir se ikje med det – han fortsette oppover – og oppover, heilt te at vi ser han bare som en prikk der oppe på toppen. Der tar han nokken raske armehvinga, smøre plastbellegget på Red Masterskiene med sølvswix, vrenge brillene, går ned i hocky, og så fyre han avsted utfor kanten.


Han kommer som et olja lyn, det ule i kjeften på han i det han nærma se oss ivrige tilskuerane som nå står på tærne og holle oss i ansiktet i rein skrekkblanda fryd. Ho Slikkepotten (alle skjønna jo kor ho har fått kallenavnet sitt fra) hoppa opp og ned som en kanin, får vann i munnen, og hyle i vellyst og fryd i det han passera, som et prosjektil forbi oss, spinnvill i blikket og med halen som en strek bak se. Det lugga fælt i nokken tørre tue før han braka gjennom et sauegjerde, og fyke i lav høyde over nokken skjeive furutrær, oppover taket på Kapellet, og forsvinne ut i lause lufta, og inn i solnedgangen, for godt.

- Å i helsinke heller!

Det blir heilt stille. Publikummet tror nesten ikje det dem har sett. Han Blikken plukka nokke flis fra stabburveggen ut av fortennene, retta på Tweed dressen og må lettere uvilllig innrømme at sjøl ikje han har sett på makan – iallfall ikje siden han sjøl slengte se uttfor Godøyfjellet under en paraply.

Vi løsrive oss fra sjokket, og hive oss på stavane og ploga nedover dalen for å finne igjen gærningen. Men borte vekk e han, ikje å se snurten av. Vi leita både høyt og lavt, men han e som trylla vekk.

Et par av lederane får panikk, drar me forfjamsa i håret å lure på ka e har funnet på no igjen, og diskutera høylydt se imellom om dem må ringe ut på Siglar å få innover nokken av dem mest drevne spilleflipperane derfra for å være med i søket.

Kor i allverden e han Tungis blitt av?

E va nesten lyst te å svare at ingen har sett han siden da – men det har vi jo – e så han seinest for bare et par uke siden gå over gata sammen med han Dåre der ute i Skarbøvika.

Men fant han gjorde dem iallfall, lenge etterpå, når snøen hadde gått – kilt fast i et bekkefar borte på andre sia av fjorden, nedafor Fjellsetra - litt vindskjeiv og trutna, men bortsett fra det ellers omtrent like heil.

- Slo e ann Blikken? va det eneste første han spurte om når dem brakk han løs, og la han i skiposen.


Sola skinne fortsatt i Vaksvika, men tidsregninga der inne ekje den samme som ho va før han Tungis brukte Høgsvora som tilløp, og Kapellet som hopp – og halve Sunnmøre som unnarenn!


God påske!

John John Bruseth



23 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Kommentarer


bottom of page